Caracas by night

Stemningsrapport fra Caracas. Her viser vi vår flotte solnedgang over Caracas.

I dag har vi vært å slått noen baller på drivingrangen i nærheten, deretter ble vi invitert av sjefen til lunsj i golfklubben. Nå er det kveld, barna i seng og vi sitter på balkongen med hver vår Carperino.

17.mai i Caracas

Nasjonaldagen ble godt feiret også i Caracas. Det skjedde ved "la quinta noruega", som er navnet på ambassadørsboligen ved to tilfeller. Det første var på kvelden den 14. ved en formell tilstelning hvor ambassaden prøvde å samle så mange som mulig av de bofaste nordmennene i landet (mellom 100 og 150) som mulig, samtidlig som bl.a . folk fra andre ambassader og andre utvalgte deltok. Dette er noe man gjør hvert år, av og til på selve nasjonaldagen avhengig av når i uka den innfaller.

På dagen den 17. samlet vi oss et 60.tal personer kl. 10 for flaggheisingen, fulgt av taler, telegram fra Kong Harald, pianospill og "mikkel rev" fra to jenter på 2 og fire.

Etterpå ble det 17. maitog med to runder ut på gata og avslutning ved bassenget i hagen.

Siden fikk også barnen moret seg med bad i bassenget, pølser i lompe, iskrem, kaker og det som hører til for å lage en hyggelig feiring av nasjonaldagen.

Og som kontrast til avisoppslagene om kaldeste 17. mai på 50 år i Norge så hadde vi kanskje den varmeste vi har opplevet. Bunaden fikk bli hjemme.

Internasjonal markedsdag på den internasjonale skolen

Etter festivitetene på ambassadeboligen gikk veien videre til fest på den internasjonale skolen. Der var det parada med elever og foreldre fra alle land a la olympiske leker, deretter var det mat, boder og musikk fra mange, mange forskjellige land. I tillegg var det leker for barna.

Det er ca 900 elever på denne skolen, så kommer familie og venner i tillegg så det var veldig folksomt denne dagen

Det var godt å smake på argentinske empanadas, ceviche fra Peru og alt det andre med for vanskelige navn til å huskes. Vi så en flott oppvisning av capoeira fra Brasil til markerte rytmer fra trommer, noe som var typisk for det meste av musikken. Vi følte egentlig at musikken var i heftigste laget for våre små.

Hege har begynt å spille fotball

Mødrene på den internasjonale skolen har begynt å trene fotball. De ble nemlig utfordret til kamp av noen mødre ved et annet universitet. Jeg ble derfor spurt av noen av de norske mødrene som har barn der (Olivia er ennå for liten, hun må være 4 år for å begynne der) om jeg hadde lyst til å være med. Som gammel fotballspiller, måtte jeg jo si ja. Vel vi tapte kampen, men har fortsatt å trene hver søndag. Her er det mødre i alle aldre, og alle nasjonaliteter. Treneren vår spiller profesjonelt i Venezuela, og man kan jo spørre hvorfor han vil trene oss…jo mødrene betaler for en kne operasjon han trenger for å fortsette å kunne spille profesjonelt. God trening er det jo, selv om det merkes at kondisjonen ikke er den samme som den en gang var!!!

Helgetur til Chirimena

Sist helg, med 1.mai som fridag, reiste vi til Chirimena. En liten by ca 2,5 timers kjøring øst for Caracas. Her hadde vi bestilt rom på en Posada ved stranda, og skulle bo her i utgangspunktet fra torsdag fram til lørdag. Dersom det gikk fint med de to små jentene, skulle vi forlenge oppholdet til søndag. Posadaen lå praktisk talt på stranda, men standarden var vel så som så. Ceasar, som eide Posadaen var en hyggelig forretningsmann som egentlig bodde i Caracas og bygde leiligheter.

Første dagen var vi på stranda utenfor posadaen, og Olivia elsker jo strandlivet og trivdes stort. Det er ofte veldig store bølger ved kysten, så det er ikke bare bare for små jenter å leke/bade i strandkanten. Her må de voksne følge godt med ellers følger de med bølgene ut igjen. Men Olivia er tøff og lot seg virkelig ikke skremme av mye vann i ansiktet og i det hele tatt å "havne" under vann. Andre dagen besøkte vi en annen strand, en mindre og hyggeligere strand (bilde).

Vi ble imidlertid en erfaring rikere, da Linneas ansikt mer eller mindre ble oppspist av mygg, og reiste derfor hjem på lørdag. Det er dengue mygg i området, og vi skal være mye bedre forberedt neste gang!!!

Strømbrudd i Venezuela

Tirsdag 29.04.08 hadde Venezuela det største strømbruddet noen gang. Fra kl 1540 lokal tid og i et par timer var størsteparten av Venezuela uten strøm. Det høres helt utrolig ut, men det var et faktum. Hege var på jobb og tenkte at dette kom til å ta tid, da folk begynte å strømme opp fra metroen som om vann kom strømmende opp fra undergrunn. Metroen fungerte altså ikke, og ikke trafikklysene heller. Bussene ble også til dels rammet (av hvilken grunn vites ikke). Hege kom seg imidlertid hjem i løpet av en time (normalt 15 min uten trafikk). Andre brukte 3-4 timer på å komme seg hjem. Dagen etter sto det skrevet i avisa at mer enn halvparten av landet var lammet av strømstans i opp til 3-4 timer pga en skogsbrann og som førte til brudd på en hovedlinje. På radioen oppfordret man folk til å ta det med ro og ikke få panikk. Vi har fin utsikt over Caracas by, og normalt er det flott å se alle lysene om kvelden. Denne kvelden var det helt mørkt bortsett fra lysene fra bilene.

Det sies at etter at energi selskapene ble nasjonalisert av Chavez for noen år siden, er det dårlig med vedlikehold. Og dette gjelder ikke bare energi, men alt som blir nasjonaliserert.

El Hatillo

En søndag 27.april var vi ute på tur og besøkte denne koselige delen av Caracas som heter El Hatillo, ca 20 min fra vår bolig i søndagstrafikk. El Hatillo er en hyggelig liten bydel i Caracas (15 km utenfor Caracas sentrum).. For første gang siden vi kom til Caracas kunne vi gå rundt i gatene relativt trygge. Her er det trange gater, en flott plaza malt i lyse farger, restauranter og håndverksbutikker. Her kom vi over den største håndverksbutikk/souvernir butikk jeg noen gang har sett. Det ble riktignok ingen handling, og det har blitt uforskammet lite av dette i Caracas fram til nå. Egentlig har det vært en effektiv måte å spare penger på. Faktum er at det har vært liten tid til å handle, i tillegg til at tilgjengeligheten er vanskelig. Og det pga at vi ennå ikke har begynt å kjøre selv i denne meget trafikkerte byen. Vi må derfor alltid ha sjåfør, enten vår egen, eller når han har fri, bestiller vi fra kontoret. Målet er imidlertid å begynne å kjøre selv i løpet av mai måned. Vi må bare ha et lite kurs med sikkerhetssjefen først. Vi blir dermed betraktelig mer mobile og selvstendige.