Cuba

Torsdag før pinsehelgen dro Tomas sammen med reisekamerat Knut på et tre døgns langt besøk på Cuba. Dette land har siden den kalde krigens dager vært en kommunistisk bastion som har resultert i en politisk og økonomisk isolering i veldig lang tid. Man merker fort at Havanna ikke er som andre byer, tiden virker å ha stått stille. Arkitekturen er altså ikke dominert av glass og betong og spesielt i og rundt den gamle byen er den gjennnomgående kolonial, noe som gir et elegant inntrykk som til dels blir ødelagt av det dårlige vedlikeholdet.

Det faktum at man fortsatt kjører runt i mange amerikanske biler fra 50-årene er jo mye omtalt og det stemmer faktisk fortsatt. Antageligvis kommer vi vel ikke til å se så mange biler med måkevinger verken før eller etter denne helgen. Kubanerne har en økonomisk hverdag og et materielt nivå som er langt fra vår men de ga et hyggelig inntrykk og kriminialiteten er lav. Cuba har fantastisk tradisjoner når det gjelder musikk og latinske rytmer, noe man kunne høre på de fleste kafeer og restauranter.

Det ble også en utflukt til byen Vinales hvor landet kan oppvise et spektakulært "sukkertopp"-landskap men også en av verdens største muralmalerier på siden av et slikt litet fjell. 120 meter langt og 80 meter høyt er maleriet som beskriver menneskets utvikling. I alt et interessant besøk på øya i Karibien.

17. mai 2010

Nasjonaldagen ble feiret på kvelden med et hyggelig hageselskap hos ambassadøren. Det norske innslaget var dog ikke så dominerende, hverken når det gjaldt folk eller føde. Den røkelaks som fantes tok slutt ganske raskt og den store majoriteten av de inviterte var ikke nordmenn men folk fra andre ambassader m.v. , en indikering på at Statoils sitt nærvær i Caracas har blitt svakere og den utviklingen fortsetter nå når vi og andre familier drar til sommeren.

Dagen før, på søndagen, ble det holdt et mindre familieearrangement i nabogården bare for oss norske for å feire litt med barna. De hadde det gøy i badebassenget men tok en pause for å vifte litt med flaggene og markere dagen.

Besøk fra Bolivia

I begynnelsen av mai fikk vi et koselig besøk av Toril, Heges kusine som bor i Bolivia (Cochabamba) og driver en støttevirkosmhet for vanskeligstilte barn. Vi har i lang tid hatt link her på bloggen til hennes prosjekt, "Dråpen", og nå kom hun til oss på besøk.

Hun fikk se flere av de typiske utfluktsmålene her i Caracas, som f.eks. El Hatillo, til toppen av El Avila med linbanen. Et annet interessant sted, som ikke vi heller hadde besøkt tidligere, var museet og barndomshjemmet til nasjonalhelten Simon Bolivar, ved torget Plaza Bolivar. Nesten alle byer i Venezuela har et torg med det namnet men dette i hovedstaden er vel "originalen".

Toril ble også med på et nytt, og denne gang det siste, besøket på Tortuga lodge hvor vi koste oss i bølgene. Det var for oss litt vemodig å se den siste solnedgangen der, over en av Karibiens lengste urørte sandstrender.

Snart tilbake i Norge

Så går det mot slutten for vårt Venezuela-eventyr. Hege kommer til å jobbe ut juni og etter en kort siste tur ut i karibien så setter vi oss på flyet til Norge.

Så håper vi, som de fleste av dere andre, at det blir en fin juli i både Norge og Sverige, da vi selv skal ha sommerferie både i Norge og Sverige som vanlig

Om alt går som vi planerer så kommer vi endelig til Gardermoen den 8. juli.

Regnet kom skikkelig

Caracas og Venezuela har lenge slitt med mangel på regn med vann- og elrasjonering som følge. Når endelig regnet kom for vel en uke siden så kom det skikkelig. Det typiske med tropisk regn som det er her i Venezuela, er at det faller mye på kort tid. Denne dagen falt det enda mer enn vanlig.

Vi hentet akkurat Olivia på skolen da det braket løs og raskt begynte å renne små floder inn på skoleområdet. Bildet viser svømmebassenget på skolen der regnet kom nedfor skråningen bakom og rant ned som en brunrød slam som farget hele området og blannet seg med bassengvannet. Poolen har deretter vært stengt halvannen uke for opprenskning før den åpnet i dag.

Puerto la Cruz

Utsikt fra verandaen

Puerto la Cruz heter byen vi besøkte for to helger siden. Den ligger ca 5 timers kjøring øst for Caracas og nå i mai/juni flytter kontoret til Petrocedeno (hvor Hege jobber) til akkurat denne byen. Vi besøkte en norske norsk kollega som bor her.

Det viste seg at han bodde i en meget flott bydel med kanaler som krysser bebyggelsen og gir en svak følelese av Venezia. Nærheten til vann og sjø er det spesielle med denne byen, og noe ganske forskjellig fra Caracas, derfor er det en de plasser i Venezuelas som virkelig samler turister. Dessuten går fergene ut til Isla Margarita herfra. En dag reiste vi med båt ut til den fredede skjærgården (Mochima") rett utenfor byen med nydelige strender.

Men også i Puerto la Cruz finnes det slanger i paradiset ettersom vi nylig fikk høre at verten vår fikk denguefeber kort etter vårt besøk og fortsatt ikke er i helt i form.