Kjetil og Tomas reiste til fjellbyen Merida for å oppleve Andesfjellene noen dager midt i august. Merida ligger oppe i den siste utposten av andesfjellene før de stuper i Atlanteren og er et av de mest besøkte turistmålene i landet. Man kan skilte med verden høyste og lengste linbane som har tatt besøkere opp til 4.760 meterers høyde i ca 50 år, og bare det måtte jo være vært en tur...
Selv om Merida er en by med 200.000 inbyggere føles den som en småby, med smale gater og forholdsvis lav bebyggelse, særlig i forhold til Caracas. Men atmosfæren kan godt sies å være hyggeligere, og omgivelsene med Andesfjellene ragende opp mot 5000 m. høyde er praktfull. Byen er et eldorado for eventyrsporter, men en vanlig slalombakke finner man nok ikke til på tross av høyden. Uken før vi besøkte Merida hadde det snødd oppe i høyden og det er så sjeldent at det ga opphav til timesvis av trafikkaos på grunn av alle nyskjerrige som skulle beskue det hele.
Så var det denne linbaneturen - den ble det altså ikke noe av - dessverre. Tre dager før vi kom ble hele anlegget stoppet, etter sigende på grunn av sikkerhet, og skal være stengt i to år fremover. Vi følte vel at dette nesten skulle kunne brukes som en defininisjon på uflaks, men vi ønsket fortsatt å komme høyt opp i fjellene så vi fant et alternativ.
Med firehjulstrekker og guide dro vi avgårde kl 06 på morgenen og nådde høyeste punkt, 4.700 m., noen timer senere. Det siste stykket klatret vi under mye pust og pes og tydelig mangel på oksygen. Det hele ble en flott tur hvor vi fikk se mye mer enn fra en linbane, f.eks. et av få eksemplar av den truede kjempefuglen kondoren.
Før vi dro hjem til Caracas fra fjellene ble det premiere for oss begge på en luftig opplevelse - paragliding. Selv om de lokale ekspertene mente at betingelsene for dette i Merida (stabile vinder etc.) er blant de beste i verden så føltes det alt annet enn stabilt, i hvertfall til å begynne med. Det ble bedre etter hvert som vi kom opp høyt over landskapet. Med en elv langt nede og med andefjellene i bakgrunnen og bare et tynt sete i stoff under rompa fikk man en følelse i retning av den tidligere nevnte kondoren. Det var flott!
Selv om Merida er en by med 200.000 inbyggere føles den som en småby, med smale gater og forholdsvis lav bebyggelse, særlig i forhold til Caracas. Men atmosfæren kan godt sies å være hyggeligere, og omgivelsene med Andesfjellene ragende opp mot 5000 m. høyde er praktfull. Byen er et eldorado for eventyrsporter, men en vanlig slalombakke finner man nok ikke til på tross av høyden. Uken før vi besøkte Merida hadde det snødd oppe i høyden og det er så sjeldent at det ga opphav til timesvis av trafikkaos på grunn av alle nyskjerrige som skulle beskue det hele.
Så var det denne linbaneturen - den ble det altså ikke noe av - dessverre. Tre dager før vi kom ble hele anlegget stoppet, etter sigende på grunn av sikkerhet, og skal være stengt i to år fremover. Vi følte vel at dette nesten skulle kunne brukes som en defininisjon på uflaks, men vi ønsket fortsatt å komme høyt opp i fjellene så vi fant et alternativ.
Med firehjulstrekker og guide dro vi avgårde kl 06 på morgenen og nådde høyeste punkt, 4.700 m., noen timer senere. Det siste stykket klatret vi under mye pust og pes og tydelig mangel på oksygen. Det hele ble en flott tur hvor vi fikk se mye mer enn fra en linbane, f.eks. et av få eksemplar av den truede kjempefuglen kondoren.
Før vi dro hjem til Caracas fra fjellene ble det premiere for oss begge på en luftig opplevelse - paragliding. Selv om de lokale ekspertene mente at betingelsene for dette i Merida (stabile vinder etc.) er blant de beste i verden så føltes det alt annet enn stabilt, i hvertfall til å begynne med. Det ble bedre etter hvert som vi kom opp høyt over landskapet. Med en elv langt nede og med andefjellene i bakgrunnen og bare et tynt sete i stoff under rompa fikk man en følelse i retning av den tidligere nevnte kondoren. Det var flott!
